Da jeg kom til Los Angeles i 1981, var jeg veldig opptatt av å finne den ekte amerikanske bilen som min daglige sjåfør og kamerabil. Det tok noen år, men en dag fant jeg denne 53’eren sittende i en bakgård i Hollywood. Det hadde vært der i over 16 år, og alle vennene mine trodde jeg var gal med å kjøpe dette “vraket”. Men de så ikke det jeg så, og jeg hadde den snart under et telttak i en venns hage, og det tok meg omtrent 6 måneder å jobbe de fleste dagene med den å få den på veien. Den hadde da en overhalt original motor, en grei lakkering og nytt skinnsete jeg har laget selv!! Og jeg fikk gjort en grei kromjobb. Jeg kjørte denne bilen hver dag uten problemer til 2003 da jeg kjøpte min første Avalanche som kamerabil. Den sto så parkert i noen år da jeg igjen tok den fra hverandre og fikk utført en mye bedre restaurering. En gang til . Mye alene, men noen få nye Cad-venner var til veldig god hjelp. Og det var viktig å vite hvor man kunne kjøpe deler. Til slutt hadde jeg en nesten 9 av 10 bil, og jeg skjønte fort at dette var en veldig verdifull bil!! Jeg brukte den til mange av mine fotoseanser, den snaut kledde kvinnen elsket denne bilen! Og det var også en del av noen få filmproduksjoner. En av den elektriske bensinpumpen gikk i stykker, jeg kjøpte en ny rundt hjørnet og gjorde jobben da de filmet over hodet mitt, meg på bakken der. Tid er viktig i filmproduksjoner!. Mine 2 små døtre elsket også denne bilen, og vi tilbrakte mange av fredagskveldsmiddagene våre på Bob’s Big Boy i Studio city og spiste en god cheeseburger! Men med tiden var det vanskelig å finne trygg parkering for den, og der alt jeg kjører eller parkerer jeg hadde folk som ønsket å kjøpe den av meg. Så til stor skuffelse for mine døtre ble bilen solgt for en god penge. De sier klassiske biler er en bedre investering enn børsen. Jeg er enig!.